Sånn er det kilometervis både oppover og nedover elva så nå var det bare å få frem øks og kniver for å rydde en leirplass inne i tetteste krattskogen hvor myggen virkelig har sitt tilholdsted. For en bedriten start på turen, men høy vannstand betyr som regel også godt fiske så motet steg raskt. Etter et par timer med hardt arbeid var leiren endelig klar, og nå var vi klare for det som får oss til å utsette oss for disse pinsler, nemlig fluefiske etter storauren, og dette skulle vise seg å bli et kongeår. Allerede på første kastet i godsvingen, hvor leieren var satt opp, smalt det til hos Torgeir ned på brekket, hvor så mange storørreter tidligere har blitt lurt. Denne gangen viste vekta 2,5 kg og dermed var middagen reddet allerede. Bjørn labbet avgårde til et vann ikke langt unna som i likhet med alle vann i dette området er langgrunne med sandstrender og siv langs vannkanten.

Myggen er et kapittel for seg her inne. Så stor at det "gjør godt når den suger" og så mange at luften blir ugjennomtrengelig. Sittende utenfor teltet utførte vi vår vanlige myggkonkurranse. Hvem klarer å slå i hjel flest mygg med bind for øynene og en hånd på ryggen. Hvem som vant huskes ikke, men enhånds rekordklasket medførte 56 mygg med bind for øynene. Mens vi sitter der og underholder oss med dette massedrapet, spottet plutselig Fredrik en fisk som vaket helt inne i sivkanten. Her er det en liten åpning til en gressgrodd bukt hvor gjedda normalt råder. Overbevist om at dette var ørret serverte Fredrik en montananymfe som bare fikk synke noen sekunder før fortommen skar ut til siden. Et rask løft med stanga og fisken var kroket. Fredrik inntok sin faste positur når det gjelder kjøring av fisk. Godt tilbakelent, stanga godt plassert nede ved sine edle deler og et salig glis (som Mona Lisa etter at hun har fått seg noe), er han lett gjenkjennelig. Ikke før denne fisken var landet og en velfortjent røyk var unnagjort vaket det nok en fisk på samme stedet i sivkanten. Som en reprise på det som skjedde en halv time tidligere var sirkuset igang igjen og Fredrik kunne lande sin andre storørret på to kast og under en time. Begge fiskene lå like under tokilos grensen og kjøringen av fisken ble nøye fotografert av oss som hadde orkesterplass til det hele (se billedarkivet).
Dagen etter gikk Bjørn nedover elven, Torgeir oppover elven og Fredrik ble igjen i leieren for å fiske i Langsvingen. Dette er en stilleflytende stor bue på elven med tett, over 1 meter høyt, kratt i yttersvingen og en sandbanke i innersvingen. Her står det ofte stor ørret på det dype partiet under kjerret i yttersvingen, men denne gangen skulle det ikke bli fisket som kom i fokus. Fredrik hadde vadet ut fra sandbanken da en kraftig snøftelignende lyd kom innefra kjerret på andre siden. Samtidig hørtes et forferdelig rabalder med knekking av kjerr og småtrær. Da en mørkbrun lodden rygg stikker opp av kjerret finner Fredrik det best å komme seg på land. Beistet likte tydeligvis ikke Fredriks nærvær (hvem gjør vel det?) og setter oppover langs elva så det braker i kjerret. Hundre meter lenger oppe kommer Torger vadene på veg nedover og skvetter til når lokomotivet (sånn hørtes det ut) kommer brasene. Dyret stanser og setter kursen nedover igjen. Noen minutter senere kommer Torgeir ned til Fredrik og motet stiger noe når troppene er samlet, for ingen er i tvil om at dette må være bjørn, og da ikke den tobeinte, som vi kjenner, og som er noen kilometer lengre nede med en fluestang i hånden. Selv om motet er noe stigende finner vi det best å trekke oss stille og rolig tilbake. En ilsint bamse brakar "kødder" man bare ikke med og langsvingen fikk være i fred resten av turen.

 

Etter en drøy uke med herlig fiske måtte vi nok en gang ut av fjellet, men nede i bygda stod en leiebil å ventet på oss for de siste dagene var
tiltenkt litt laksefiske. Mange mil senere var målet for dette fisket nådd, men det gamle ordtaket om at hell i ørretfiske ofte etterfølges av
uhell i laksefiske skjedde også dette året. Resultatet av dette var en laks til Fredik og knekt fluestang for Torgeir (det var ikke fisk på),
men aldri så galt så godt for noe. Fredrik fikk med seg en fin laks hjem og Torgeir fikk anledning til å kjøpe seg ny fluestang med 20 års garanti
mot slike hendige uhell som å dundre stangen inn i kampestein langs elva.