Finnmarksvidda.com
   Hjem
            Biografier      Bildearkiv      Fluer      Turer      Film      Fiskelinker      Lakseelver      Nyheter      Annet    
Bildearkive
venstre meny
  • Finnmark 1993
  •  
  • Finnmark 1996
  •  
  • Finnmark 1997
  •  
  • Finnmark 2000
  •  
  • Finnmark 2002
  •  
  • Finnmark 2003
  •  
  • Finnmark 2004
  •  

    Biørn, Torgeir og Fredrik i Finnmark 1996


    Inntil elva vår kan man komme gjennom tre skar mellom noen fjelltopper. De foregående årene hadde vi prøvd det øvre og det mellomste
    skaret, så dette året var vi kommet til det nederste skaret. Med forventningsfull iver bar det innover i lett regnvær og med 17 km foran oss.
    Regnværet brydde vi oss ikke så mye om da planen var å ta seg inn til en liten koie som ligger bare 500 meter fra noen av gromplassene i elva. Turen ble nok en gang en slitsom affære. Først noen tunge kilometer oppover, så over en steinur gjenom skaret, etterfulgt av nye kilometere med blautmyr for så å avslutte med enda flere kilometere gjennom tett skog og kjærr. Gjennomvåte nærmet vi oss hytta, ikke med stormskritt, men sakte men sikkert. Vi visste vi var på rett spor, men ingen hytte var å finne. Helt utslitte kom vi sjanglet vi til slutt frem, men det eneste som var igjen av hytta var en branntomt med en rusten og sotete vedovn i midten. Nå var det lette yret gått over til striregn og klærne var gjennomvåte av en blanding av svette og regn, men branntomta var intet blivende sted. Det var intet annet å gjøre enn å sæle på å komme seg ned til elva for å slå opp teltet. Nede ved elva kom neste nedtur. Alt regnet hadde fått elva til å stige og selv med vadere var det umulig å komme over til vår gamle leirplass på den andre siden av elva. På den side av elva vi befant oss var det tett, to meter høyt, kratt langs bredden. Innenfor krattet var det blautmyr langt innover.


    Sånn er det kilometervis både oppover og nedover elva så nå var det bare å få frem øks og kniver for å rydde en leirplass inne i tetteste krattskogen hvor myggen virkelig har sitt tilholdsted. For en bedriten start på turen, men høy vannstand betyr som regel også godt fiske så motet steg raskt. Etter et par timer med hardt arbeid var leiren endelig klar, og nå var vi klare for det som får oss til å utsette oss for disse pinsler, nemlig fluefiske etter storauren, og dette skulle vise seg å bli et kongeår. Allerede på første kastet i godsvingen, hvor leieren var satt opp, smalt det til hos Torgeir ned på brekket, hvor så mange storørreter tidligere har blitt lurt. Denne gangen viste vekta 2,5 kg og dermed var middagen reddet allerede. Bjørn labbet avgårde til et vann ikke langt unna som i likhet med alle vann i dette området er langgrunne med sandstrender og siv langs vannkanten.



     


     

    Inne på disse grunnene står ofte stor ørret helt inne ved land med bare noen få cm vann
    over ryggen. Inne i sivbelte langs land, røpet en fisk seg med dovne bølger frem og tilbake. Da det også går gjedde i disse vannene er man aldri helt sikker på hva det er man kaster på, men denne gangen var det fisk med fettfinne som klinte til.
    Utover vannet bar det i et vannvittig utras og spranget som fulgt midtfjords levnet ingen tvil om arten og størrelsen på denne fisken.
    Med nervene på høykant ble fisken lirket inn mot håven, og til slutt kunne Bjørn løfte 3,2 kg praktørret opp av vannet. Fisken ble forsiktig ført
    tilbake til sitt rette element. Dette var de to første ørreten som ble landet denne dagen og i løpet av det neste døgnet var turdeltagernes
    totalfangst kommet opp i 8 ørreter med snitt på over to kg. Selv om snittstørrelsen etter hvert snek seg ned mot 1,5 kg, som var vanlig i denne elven disse årene, fortsatte det gode fisket utover uken. Her vil jeg bare komme med to historier fra det videre fisket dette året. Fra leirplassen vår har vi full oversikt over en av elvas beste fiskeplasser og noen dager senere sitter vi midt på dagen og svetter i solsteika som har overtatt for regnværet. Varmen kan bli uutholdelig her inne og kombinert med mengder av mygg gjør dette disse dagene utrivelige.


    Myggen er et kapittel for seg her inne. Så stor at det "gjør godt når den suger" og så mange at luften blir ugjennomtrengelig. Sittende utenfor teltet utførte vi vår vanlige myggkonkurranse. Hvem klarer å slå i hjel flest mygg med bind for øynene og en hånd på ryggen. Hvem som vant huskes ikke, men enhånds rekordklasket medførte 56 mygg med bind for øynene. Mens vi sitter der og underholder oss med dette massedrapet, spottet plutselig Fredrik en fisk som vaket helt inne i sivkanten. Her er det en liten åpning til en gressgrodd bukt hvor gjedda normalt råder. Overbevist om at dette var ørret serverte Fredrik en montananymfe som bare fikk synke noen sekunder før fortommen skar ut til siden. Et rask løft med stanga og fisken var kroket. Fredrik inntok sin faste positur når det gjelder kjøring av fisk. Godt tilbakelent, stanga godt plassert nede ved sine edle deler og et salig glis (som Mona Lisa etter at hun har fått seg noe), er han lett gjenkjennelig. Ikke før denne fisken var landet og en velfortjent røyk var unnagjort vaket det nok en fisk på samme stedet i sivkanten. Som en reprise på det som skjedde en halv time tidligere var sirkuset igang igjen og Fredrik kunne lande sin andre storørret på to kast og under en time. Begge fiskene lå like under tokilos grensen og kjøringen av fisken ble nøye fotografert av oss som hadde orkesterplass til det hele (se billedarkivet).
    Dagen etter gikk Bjørn nedover elven, Torgeir oppover elven og Fredrik ble igjen i leieren for å fiske i Langsvingen. Dette er en stilleflytende stor bue på elven med tett, over 1 meter høyt, kratt i yttersvingen og en sandbanke i innersvingen. Her står det ofte stor ørret på det dype partiet under kjerret i yttersvingen, men denne gangen skulle det ikke bli fisket som kom i fokus. Fredrik hadde vadet ut fra sandbanken da en kraftig snøftelignende lyd kom innefra kjerret på andre siden. Samtidig hørtes et forferdelig rabalder med knekking av kjerr og småtrær. Da en mørkbrun lodden rygg stikker opp av kjerret finner Fredrik det best å komme seg på land. Beistet likte tydeligvis ikke Fredriks nærvær (hvem gjør vel det?) og setter oppover langs elva så det braker i kjerret. Hundre meter lenger oppe kommer Torger vadene på veg nedover og skvetter til når lokomotivet (sånn hørtes det ut) kommer brasene. Dyret stanser og setter kursen nedover igjen. Noen minutter senere kommer Torgeir ned til Fredrik og motet stiger noe når troppene er samlet, for ingen er i tvil om at dette må være bjørn, og da ikke den tobeinte, som vi kjenner, og som er noen kilometer lengre nede med en fluestang i hånden. Selv om motet er noe stigende finner vi det best å trekke oss stille og rolig tilbake. En ilsint bamse brakar "kødder" man bare ikke med og langsvingen fikk være i fred resten av turen.

     


    Etter en drøy uke med herlig fiske måtte vi nok en gang ut av fjellet, men nede i bygda stod en leiebil å ventet på oss for de siste dagene var
    tiltenkt litt laksefiske. Mange mil senere var målet for dette fisket nådd, men det gamle ordtaket om at hell i ørretfiske ofte etterfølges av
    uhell i laksefiske skjedde også dette året. Resultatet av dette var en laks til Fredik og knekt fluestang for Torgeir (det var ikke fisk på),
    men aldri så galt så godt for noe. Fredrik fikk med seg en fin laks hjem og Torgeir fikk anledning til å kjøpe seg ny fluestang med 20 års garanti
    mot slike hendige uhell som å dundre stangen inn i kampestein langs elva.

     


     Biografier   |  Bildearkiv   |  Fluer   |  Turhistorier   |  Fiskelinker   |  Film   |  Lakseelver   |  Nyheter   |  Annet   |  Login   |  Kontakt  
    Finnmarksvidda.com 2004 - 2010 | © Copyright Fredrik Johnsen