Inntil elva vår kan man komme
gjennom tre skar mellom noen fjelltopper. De foregående årene hadde vi
prøvd det øvre og det mellomste
skaret, så dette året var vi kommet til det nederste skaret. Med
forventningsfull iver bar det innover i lett regnvær og med 17 km foran
oss.
Regnværet brydde vi oss ikke så mye om da planen var å ta seg inn til en
liten koie som ligger bare 500 meter fra noen av gromplassene i elva.
Turen ble nok en gang en slitsom affære. Først noen tunge kilometer
oppover, så over en steinur gjenom skaret, etterfulgt av nye kilometere
med blautmyr for så å avslutte med enda flere kilometere gjennom tett
skog og kjærr. Gjennomvåte nærmet vi oss hytta, ikke med stormskritt,
men sakte men sikkert. Vi visste vi var på rett spor, men ingen hytte
var å finne. Helt utslitte kom vi sjanglet vi til slutt frem, men det
eneste som var igjen av hytta var en branntomt med en rusten og sotete
vedovn i midten. Nå var det lette yret gått over til striregn og klærne
var gjennomvåte av en blanding av svette og regn, men branntomta var
intet blivende sted. Det var intet annet å gjøre enn å sæle på å komme
seg ned til elva for å slå opp teltet. Nede ved elva kom neste nedtur.
Alt regnet hadde fått elva til å stige og selv med vadere var det umulig
å komme over til vår gamle leirplass på den andre siden av elva. På den
side av elva vi befant oss var det tett, to meter høyt, kratt langs
bredden. Innenfor krattet var det blautmyr langt innover.
Sånn er det kilometervis både
oppover og nedover elva så nå var det bare å få frem øks og kniver for å
rydde en leirplass inne i tetteste krattskogen hvor myggen virkelig har
sitt tilholdsted. For en bedriten start på turen, men høy vannstand
betyr som regel også godt fiske så motet steg raskt. Etter et par timer
med hardt arbeid var leiren endelig klar, og nå var vi klare for det som
får oss til å utsette oss for disse pinsler, nemlig fluefiske etter
storauren, og dette skulle vise seg å bli et kongeår. Allerede på første
kastet i godsvingen, hvor leieren var satt opp, smalt det til hos
Torgeir ned på brekket, hvor så mange storørreter tidligere har blitt
lurt. Denne gangen viste vekta 2,5 kg og dermed var middagen reddet
allerede. Bjørn labbet avgårde til et vann ikke langt unna som i likhet
med alle vann i dette området er langgrunne med sandstrender og siv
langs vannkanten.
Inne på disse grunnene står ofte
stor ørret helt inne ved land med bare noen få cm vann
over ryggen. Inne i sivbelte langs land, røpet en fisk seg med dovne
bølger frem og tilbake. Da det også går gjedde i disse vannene er man
aldri helt sikker på hva det er man kaster på, men denne gangen var det
fisk med fettfinne som klinte til.
Utover vannet bar det i et vannvittig utras og spranget som fulgt
midtfjords levnet ingen tvil om arten og størrelsen på denne fisken.
Med nervene på høykant ble fisken lirket inn mot håven, og til slutt
kunne Bjørn løfte 3,2 kg praktørret opp av vannet. Fisken ble forsiktig
ført
tilbake til sitt rette element. Dette var de to første ørreten som ble
landet denne dagen og i løpet av det neste døgnet var turdeltagernes
totalfangst kommet opp i 8 ørreter med snitt på over to kg. Selv om
snittstørrelsen etter hvert snek seg ned mot 1,5 kg, som var vanlig i
denne elven disse årene, fortsatte det gode fisket utover uken. Her vil
jeg bare komme med to historier fra det videre fisket dette året. Fra
leirplassen vår har vi full oversikt over en av elvas beste fiskeplasser
og noen dager senere sitter vi midt på dagen og svetter i solsteika som
har overtatt for regnværet. Varmen kan bli uutholdelig her inne og
kombinert med mengder av mygg gjør dette disse dagene utrivelige.
Myggen er et kapittel for seg her
inne. Så stor at det "gjør godt når den suger" og så mange at luften
blir ugjennomtrengelig. Sittende utenfor teltet utførte vi vår vanlige
myggkonkurranse. Hvem klarer å slå i hjel flest mygg med bind for øynene
og en hånd på ryggen. Hvem som vant huskes ikke, men enhånds
rekordklasket medførte 56 mygg med bind for øynene. Mens vi sitter der
og underholder oss med dette massedrapet, spottet plutselig Fredrik en
fisk som vaket helt inne i sivkanten. Her er det en liten åpning til en
gressgrodd bukt hvor gjedda normalt råder. Overbevist om at dette var
ørret serverte Fredrik en montananymfe som bare fikk synke noen sekunder
før fortommen skar ut til siden. Et rask løft med stanga og fisken var
kroket. Fredrik inntok sin faste positur når det gjelder kjøring av
fisk. Godt tilbakelent, stanga godt plassert nede ved sine edle deler og
et salig glis (som Mona Lisa etter at hun har fått seg noe), er han lett
gjenkjennelig. Ikke før denne fisken var landet og en velfortjent røyk
var unnagjort vaket det nok en fisk på samme stedet i sivkanten. Som en
reprise på det som skjedde en halv time tidligere var sirkuset igang
igjen og Fredrik kunne lande sin andre storørret på to kast og under en
time. Begge fiskene lå like under tokilos grensen og kjøringen av fisken
ble nøye fotografert av oss som hadde orkesterplass til det hele (se
billedarkivet).
Dagen etter gikk Bjørn nedover elven, Torgeir oppover elven og Fredrik
ble igjen i leieren for å fiske i Langsvingen. Dette er en
stilleflytende stor bue på elven med tett, over 1 meter høyt, kratt i
yttersvingen og en sandbanke i innersvingen. Her står det ofte stor
ørret på det dype partiet under kjerret i yttersvingen, men denne gangen
skulle det ikke bli fisket som kom i fokus. Fredrik hadde vadet ut fra
sandbanken da en kraftig snøftelignende lyd kom innefra kjerret på andre
siden. Samtidig hørtes et forferdelig rabalder med knekking av kjerr og
småtrær. Da en mørkbrun lodden rygg stikker opp av kjerret finner
Fredrik det best å komme seg på land. Beistet likte tydeligvis ikke
Fredriks nærvær (hvem gjør vel det?) og setter oppover langs elva så det
braker i kjerret. Hundre meter lenger oppe kommer Torger vadene på veg
nedover og skvetter til når lokomotivet (sånn hørtes det ut) kommer
brasene. Dyret stanser og setter kursen nedover igjen. Noen minutter
senere kommer Torgeir ned til Fredrik og motet stiger noe når troppene
er samlet, for ingen er i tvil om at dette må være bjørn, og da ikke den
tobeinte, som vi kjenner, og som er noen kilometer lengre nede med en
fluestang i hånden. Selv om motet er noe stigende finner vi det best å
trekke oss stille og rolig tilbake. En ilsint bamse brakar "kødder" man
bare ikke med og langsvingen fikk være i fred resten av turen.
Etter en drøy uke med
herlig fiske måtte vi nok en gang ut av fjellet, men nede i bygda stod
en leiebil å ventet på oss for de siste dagene var
tiltenkt litt laksefiske. Mange mil senere var målet for dette fisket
nådd, men det gamle ordtaket om at hell i ørretfiske ofte etterfølges av
uhell i laksefiske skjedde også dette året. Resultatet av dette var en
laks til Fredik og knekt fluestang for Torgeir (det var ikke fisk på),
men aldri så galt så godt for noe. Fredrik fikk med seg en fin laks hjem
og Torgeir fikk anledning til å kjøpe seg ny fluestang med 20 års
garanti
mot slike hendige uhell som å dundre stangen inn i kampestein langs
elva.