Finnmarksvidda.com
   Hjem
            Biografier      Bildearkiv      Fluer      Turer      Film      Fiskelinker      Lakseelver      Nyheter      Annet    
  • Finnmark 1993
    		•
     
  • Finnmark 1996
    		•
     
  • Finnmark 1997
    		•
     
  • Finnmark 2000
    		•
     
  • Finnmark 2002
    		•
     
  • Finnmark 2003
    		•
     
  • Finnmark 2004
    		•

     
    Bjørn, Fide, Hans Petter, Torgeir og Fredrik i Finnmark 2000
    Nytt år og nye muligheter.Lempet av en drosje ved hovedveien begynte årets tur med nok en strabasiøs førstedag. Det er blitt en vane dette med lange slitsomme etapper første dagen for å komme inn til herligheten. I år skulle vi til et nytt og ukjent område for oss. Planen var enkel: Feie over vidda og komme i nærkontakt med mest mulig storørret og storrøy for så å fiske oss nedover et vassdrag. Først i de øvre deler etter ørret og for så å komme ned til den lakseførende delen for å avslutte med litt realt laksefiske. Med utsyr for både ørret og laksefiske godt nedpakket i sekken, sammen med mat og godt drikke, nærmet sekkene seg faretruende 30 kg. Mens svetten rant får man god tid til å tenke over om man virkelig trenger alt dette for å overleve 10 dager på vidda. Kanskje kunne reservetrusa eller bilde av kjerring og unger i lommeboka sløyfes?
    For å gjøre en lang, svett og slitsom historie kort ble det utvalgte vannet som var funnet på kartet sene vinterkvelder nådd sent utpå kvelden. Det var en riktig perle av et vann, men fisket her var ikke helt som forventet. Noen røyer og ørreter på rundt halvkiloen kom da på land. Flere vann i den nærmeste omegn ble sjekket ut, uten større resultat. så leiren ble brutt for å komme videre innover mot utspringet av elven som var vårt hovedmål. Vi var kommet rimelig langt fra veien da vi kom over en kolle bare for finne 4-5 biler parkert midt ute på vidda. Her kjører man tydeligvis så langt det går. Vi speedet opp tempoet som det var fanden selv vi hadde sett, for å komme oss vekk fra folk. Vårt motto har alltid vært at de største ørretene er alltid lengst fra folk så dette likte vi dårlig.

     Ikke før sent på kvelden stoppet vi ved en gamme som lå hundre meter fra et større vann. Bjørn hoppet i vaderne og strenet av gårde mot et mindre vassdrag med flere luoballer som randt inn i vannet ikke så langt unna. Før vi andre kom oss i vaderne dukket plutselig de som hadde bygd gammen opp. Utpå natta kom Bjørn tilbake med en flott ørret på 1,5 kg hengende bak på ryggen. Ørreten hadde stått å slurpa mygglarver helt oppe i innoset i en av luoballene og falt for en "liten svart greie" som kom flytende. Vi andre holdt os ved det store vannet og hadde et pent fiske etter røyer opp mot trekvart kilo. Dagen etter kom vi inn på elva vi skulle følge nedover. Etter en rask rådslagning over kartet ble vi enige om at lavoen skulle settes opp ved noen lovende luoballer noen kilometere lengre nedover. Torgeir ble igjen for å prøve ut elva der vi var kommet inn på den. Der var det et trangt sund mellom to luoballer. Mens utstyret ble rigget var en fisk oppe og lagde noen brede ringer uten å bryte vannflata midt i den 25 meter brede sundet. Fem minutter senere lå flua der fisken hadde vært oppe, noe som umiddelbart medførte at vannet løftet seg i en plog mot flua. I det fisken stoppet danset flua på bølgene og etter det som føltes som en evighet forsvant flua i det velkjente og kjærkomne slurpet etterfulgt av et vilt utras.




          		 En stund etterpå kunne en ørret på 1,8 kg løftes opp av vannet. Flere store fisker ble oppservert, men ingen ville ta, så i dette området var det tydeligvis fisk av rette slaget. Lengre ned i elva fikk også Bjørn føling med fisk over kiloen som stod nederst på brekket i en høl. Noen dager senere ble leieren brutt og flyttet ytterligere nedover. Bjørn forlot selskapet og satte kursen ut fra vidda. Kjerringa og jobben krevde sitt. Vi fire som var igjen delte oss i to lag. Fredriker og Fide gikk over til øvre deler
    av et sidevassdrag og fant en nydelig elv med bra med ørret opp til kiloen. Planen var å følge dette vassdraget ned til samløpet med hovedelva og så følge denne opp igjen til leieren. Det hele var en tur på rundt 2 mil så de hadde ikke mye tid til fiske. Allikevel kom det flere fine ørreter på land. Lengre nedover elva skar denne seg ned i et juv. "Fredrikene" gikk oppe på brinken over elva og plutselig hørte de et kraftig plask fra hølen nedenfor brinken. Fide stupte ned brinken og like etterpå var flua på vannet. Et vanvittig plask og etterfulgt av et utras som fikk firerstanga til å knake i sømmene. En fisk på rundt 5 kg gikk i lufta så vannspruten stod og da gikk det opp for Fide at nå var de kommet ned i den lakseførende delen av elva. Med denne konklusjonen sank også vissheten om at dette ikke kunne gå bra inn. Femkilos laks på firerstang og krok 10 i en elv hvor fisken ikke kan følges kan bare ikke gå bra så her var det bare om å gjøre å nyte fighten så lenge som mulig. Figheten varte i fem minutter så gikk det som det måtte gå. En glad laks og en nesten like glad fisker for dette var tross alt jæ... morsomt. Flere laks var på fluene, men ingen ble landet.
    Samtidig var det andre teamet bestående av Hans Petter og Torgeir oppe ved et større vann for å se etter røya. I en liten bukt fant de det de lette etter. Og hvilken mengder. I bukta hadde det samlet seg ufattelige mengder med røye som beitet på marflo. Røya stod lag på lag og det øverste laget ofte med ryggfinna over vann. Flere hundre røyer stod her klemt inne
    i bukta. Når flua ble lagt 20 meter ut medførte dette at vannet løftet seg langs hele snøret på grunn av fisk som jaget ut til begge sider. Aldri har noen av oss skuet noe lignende. Flere fisk ble landet, uten at resten lot seg affisere av det.
    Noen storrøyer var det ikke da de største var opp mot fem, seks hg. Det største med opplevelsen var dog ikke selve fluefisket, men å se hvilket overflod som naturen kan produsere selv i dette karrige landskapet. Nå var ekspedisjonen kommet ned til den lakseførende delen og ny leir ble satt opp en km nedenfor fossen som stanser laksen på sin vandring. Vi måtte bare vente noen timer før fiskekortene som var innhandlet på forhånd var gyldige. Denne
    ventetiden ble som vanlig slått i hjel med litt kaffe og en dram. Da det ikke var mange dagene til vi skulle ut fra vidda var det ingen hensikt med å spare på de edle dråper. Torgeir klarte selvfølgelig å sørge for å få i seg sin rettmessige del og litt til og ble utropt til turens fulleste mann da fluestanga ble hentet frem. Jaggu klarte han ikke å være førstemann ute
    med flua i strømmen nedenfor leiren også. Og som mange vet så er det ofte førstemann til mølla osv. En laks huket seg på og den påfølgende kjøringen av laks og tailing av Fredrik (som heller ikke var upåvirket av de edle dråper) var ikke direkte etter oppskriftsboka. Men smålaksen kom da på land og ble tilbehørlig satt tilbake igjen slik at historien sluttet lykkelig for alle parter. Neste dag ble laksefisket mer seriøst gjenomført uten alt for stort hell. Kun en laks på 3,5 kg ble landet, men den smakte desto bedre i gryta. Siste dagen denne turen gikk over fjellet og ned til hovedveien kun avbrutt av en jerv som humpet avgårde hundre meter unna. Vel nede i bygda ble det årlige etegildet gjenomført med alt fra speilegg til napoleonskake. Alt for å gjenvinne den naturlige fettprosenten vi vanligvis har.

     Biografier   |  Bildearkiv   |  Fluer   |  Turhistorier   |  Fiskelinker   |  Film   |  Lakseelver   |  Nyheter   |  Annet   |  Login   |  Kontakt  
    Finnmarksvidda.com 2004 - 2010 | © Copyright Fredrik Johnsen